Jane Helen leverer over all forventning!

Jane Helen
Jane Helen sin deltagelse i MGP ga meg egentlig veldig lite, og jeg har faktisk utsatt å høre dette albumet fordi jeg regnet med å bli skuffet.
De hadde mye energi på scenen i MGP, men jeg følte at det ble mye brøling og lite musikk.

Jane Helen slapp albumet “Jane Helen” i November, og jeg må få si at dette bandets skulle jeg aldri ha avskrevet. Jeg får frysninger og faller lett borti band som Skunk Anansie (favoritt låt Hedonism, ja jeg måtte bare få sagt det) eller Joan Jett når jeg hører på dette albumet.

Jane Helen levere et godt rockealbum som har fulgt mye av den oppskriften jeg etterlyser i rocken. Det er viktig at man faktisk hører vokalen, og alt for ofte overdøves denne av tunge instrumenter.
De har klart å kombinere alle instrumenter uten at nødvendigvis noen dominerer hele lydbildet, perfekt!!!
Jeg synes Christine Litlekalsøy er en glimrende rockevokalist, og hennes stemme passer virkelig til låtene. Digger det hun gjør på låten “Wakeup call” når hun synger “oh my god” rundt 1:16.
Merker at dette albumet åpner døra til min rockefot, og det skjer ikke så ofte for tia.

Mine favorittlåter må bli Lame refrain, Wakeup call og Trapped.

Ønsker du å finne ut mer om Jane Helen så kan du sjekke de ut på nordicrecords.no sine sider, eller kanskje en tur innom Myspace.

Du kan også få hørt på albumet på Spotify eller Wimp.